enke
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
enke m eller f (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)
- kvinne som har mistet mannen sin, ved dødsfall
- (typografi) siste linje i et avsnitt når denne består av bare enkelte tegn eller resten av et ord delt med bindestrek. Jfr. horunge
Etymologi[rediger]
Fra norrønt ekkja/dansk enke. Sideform i nynorsk til 2012; deretter likestilt.
Andre former[rediger]
- enkje (nynorsk)
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ei enke | enka | enker | enkene | (bokmål/nynorsk) |
enke | enken | enker | enkene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Se også[rediger]
Oversettelser[rediger]
Kvinne som har mistet mannen sin ved dødsfall
typografisk uønskede avslutningstegn eller -ord