mirakel
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
mirakel n (bokmål/riksmål/nynorsk)
- Noe som skjer selv om det ut fra forutsetningene ikke skal være mulig, overnaturlig, i positiv betydning.
Etymologi[rediger]
Fra latin av mirari («undre seg»).
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn, sammentrekning i enkelte former) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
mirakel | mirakelet | mirakler | miraklene | (bokmål/riksmål) |
mirakel | mirakelet | mirakel | mirakla | (bokmål) |
miraklet | (bokmål/riksmål) | |||
eit mirakel | mirakelet | miraklar | miraklane | (nynorsk) |
eit mirakel | mirakelet | mirakel | mirakla | (nynorsk) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |