unnfallenhet
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
unnfallenhet m og f (bokmål), c (riksmål)
- ettergivenhet; det å være føyelig, ofte med en negativ konnotasjon
- Svensk unnfallenhet førte til at Ofotbanen i de første krigsårene, frem til 1943, ble en transportåre for tyskerne, for hundretusenvis av soldater og tonn på tonn med våpen og proviant til «Festung Norwegen»., Aftenposten, (17.03.2018)
- Svensk unnfallenhet førte til at Ofotbanen i de første krigsårene, frem til 1943, ble en transportåre for tyskerne, for hundretusenvis av soldater og tonn på tonn med våpen og proviant til «Festung Norwegen»., Aftenposten, (17.03.2018)
Etymologi[rediger]
Sammensatt av unnfallende + -het.
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
en unnfallenhet | unnfallenheten | unnfallenheter | unnfallenhetene | (bokmål/riksmål) |
unnfallenhet | unnfallenheta | unnfallenheter | unnfallenhetene | (bokmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
ettergivenhet
|
Referanser[rediger]
- «unnfallenhet» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).
- «unnfallenhet» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.