potentat
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
potentat m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
Etymologi[rediger]
Fra mellomengelsk potentat, fra gammelfransk, fra senlatin. potentātus («styre, styring, politisk makt»), fra latin potēns («mektig, sterk»), aktivformen av presens partisipp av possum («jeg kan, jeg er i stand til»).
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hankjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
ein potentat | potentaten | potentatar | potentatane | (nynorsk) |
en potentat | potentaten | potentater | potentatene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Ref: Norsk ordbank
Oversettelser[rediger]
mektig leder