toppvinkel
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
toppvinkel m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)
- (geometri) Én av to vinkler som dannes overfor hverandre dersom to linjer, plan el. krysses; vil alltid være like store.
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
| Bøyning (regelrett substantiv hankjønn, med sammentrekning i flertall) | ||||
|---|---|---|---|---|
| Entall | Flertall | | ||
| Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
| ein toppvinkel | toppvinkelen | toppvinklar | toppvinklane | (nynorsk) |
| toppvinkel | toppvinkelen | toppvinkler | toppvinklene | (bokmål/riksmål) |
| For genitiv av substantiv, se eieform. | ||||
Oversettelser[rediger]
Én av to vinkler som dannes overfor hverandre ved kryssing av to linjer
|
|