uskyldighet
Norsk[rediger]
Substantiv[rediger]
uskyldighet m og f (bokmål), c (riksmål)
- (utellelig) Egenskapen å være uskyldig.
- (tellelig) Handling som tilsynelatende er ulovlig eller ikke innenfor regelverket men som ved ettersyn viser seg å være mindre alvorlig.
- Pøbelstrekene var egentlig bare uskyldigheter.
Etymologi[rediger]
Uttale[rediger]
Grammatikk[rediger]
Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn) | ||||
---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | | ||
Ubestemt | Bestemt | Ubestemt | Bestemt | |
(ei) uskyldighet | uskyldigheta | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
uskyldighet | uskyldigheta | uskyldigheter | uskyldighetene | (bokmål/riksmål) |
(en) uskyldighet | uskyldigheten | Telles ikke | (bokmål/riksmål) | |
en uskyldighet | uskyldigheten | uskyldigheter | uskyldighetene | (bokmål/riksmål) |
For genitiv av substantiv, se eieform. |
Oversettelser[rediger]
egenskap
resultat
|
|